Har lenge siklet på et kamera man kan ha på innerlomma. Her er noen av bildene jeg tok på jomfruturen.

1. Beskriv karakter A i hans/hennes normale omgivelser før eventyret starter.

Kurt likte seg i den gamle bygården. I atriumet hvor han og hans familie hadde levd og åndet i flere
generasjoner med sære, herlige individer. Bestefar som brukte fiskesprettert. Bestemor som tvinnet
garn av hår og onkel Torstein som ryddet grøftekanter for å fylle igjen grunnmuren der bygården skulle få sitt
siste tilbygg.

Vi går inn i historien der Kurt la sin elsk på et veggmaleri av Picasso. Dette var i 1972.
Hans mor var aktiv i kampen mot EU, og far ga faen. Han var den yngste av tre brødre. Aldersforskjellen var
stor og de hadde lite kontakt med hverandre, både Nils og Jørgen hadde flyttet ut for lenge siden.

Kurt likte å spille badminton. Det var hans far som stiftet Oslo Badmintonklubb etter et opphold i
ungdomsårene på Oxford University. Foreign Exchange Program for Bachelors – FEPB. Slik at hver fredag
før middag, sprang Kurt og hans far til Tøyenparken hvor de rigget opp en improvisert badmintonbane.
Kurt var god til å gå ned i sittende og hadde utviklet noen vannvittige sterke lår- og leggmuskler.
Hans far derimot var lett som en vind og rapp på foten. Det var derfor ikke så rart at utfallet kunne bli uforutsigbart.
Men denne sommeren hadde Kurt fått overtak på far, og vant to av tre spill.

Kurt var en populær tenåring, eller han hadde i alle fall alle forutsetningen for å være det, damene begynte
å kaste blikk etter ham nå som håret hadde begynt å falle nedover skuldrene og han hadde fått denne
nonchalante looken som damene liker. Han så ut som Bjørn Borg før Bjørn Borg så ut som Bjørn Borg.
Det hadde blitt et par klassefester, men ennå hadde ikke Kurt fått seg til å ta i mot eller forstå at han
hadde blitt tildelt invitasjoner og han hadde heller ikke kommet på eller våget å gjøre egne fremstøt overfor
det andre kjønn.

Han elsket å spise kål. Dette var et punkt som skilte far og sønn. Far mente kålen forårsaket magebesvær,
men mor hadde sine forbindelser, en lang rekke liasons med røtter tilbake til krigen og en gård på Hokksund,
slik at kål var et produkt som var lett å fremskaffe og det ble etterhvert slik at kål ble smuglet inn på bordet,
gjerne kamuflert i en bolle med duk, tildekket delvis også fordi fars nese var svært fintfølende, hevdet han selv,
overfor visse grønnsaker.

Om vinteren hendte det at de pilket gjennom et hull i isen. På den tiden var det bare en tv-kanal og far mente
NRK drev kommunistisk propaganda, slik at han boikottet alle programmene bortsett fra
Kvitt eller Dobbelt som han av og til hadde morro av å se selv. Han syntes det var fornøyelig når en deltager
svarte feil, og da hendte det at han lo så han datt av godstolen. En rutete tekstilsak fra sekstitallet, designet av
hans egen far, Hubert Von Plagge.

Mor jobbet i en platebutikk og i helgene hendte det at far, som jobbet i banken, hadde sammenkomster som var
riktig så populære fordi de alltid hadde den siste og mest hotte musikken. De alternerte mellom å ha norske og
utenlandske temafester.

Kurt ønsket å bli tannlege. Eller kanskje gartner. Han ville aller helst jobbe med ting som hadde røtter, som grodde
og som kunne røskes ut dersom det oppstod et større problem.

Han var sytten år og i familien som bor tvers over gangen bor nabojenta Jenny.

2. En innbydelse/åpning til et eventyr – karakteren vår får et problem, en utfordring eller en opplevelse.

3. Karakteren vår nøler – sier gjerne først nei til oppgaven fordi han er redd.

Det var blitt fredag 16 august, en dag Kurt aldri kom til å glemme. Far vrikket foten på vei til tennismatchen.
- Kurt!
- Ja?
- Du vet hva jeg pleier å si om kamper, men det gjelder minst like mye i alle livets forhold; man er nødt til å fullføre. Den som ikke fullfører er en person man ikke kan regne med. Så jeg vil at du skal fullføre tennisprogrammet vårt idag, til tross for at jeg ikke kan. Apropos det, jeg kommer aldri til å raske sammen noe NM, til det har jeg verken ork eller tid, så mye som det er å gjøre i banken om dagen, men – vi må tenke større, på en større helhet, skjønner du gutten min?
Kurt fikk hår i øyet som han feide vekk med et kast med hodet.
- Grip sjansen, gjør noe stort i verden og i grunnen har dette opplegget vårt alltid hatt en svakhet ved seg: Jeg som løper fram og tilbake, du som er så lav at du må plukke opp ballene fra bakken. Forstår du hva jeg mener?
Kurt nikket. – Hva vil du jeg skal gjøre da?
- Tenk, tenk, tenk. Tenk selv. Dette er faktisk året da du fyller atten, så la dette være en vekkelse, min presang. Tenk selv. Klarer du å løse dette problemet, så kommer du aldri til å vakle ved en hindring senere i livet. Så mye har jeg da lært i mitt eget liv.
Kurt sto i shortsen og t-skjorten i blå flanell og tenkte. – Men deg da, far, du kan ikke gå hjem sånn.
- Ikke tenk på meg, jeg får tak i en drosje. Finn noen å spille med, kanskje nederst i parken. Jeg regner med at det vil ta litt tid så jeg vil be mor om å vente en time med å lage mat i kveld, nei, let’s make it two hours! Okey? Når det er gjort vil jeg høre om det hele i utførlige detaljer.
Kurt stirret på den improviserte tennisbanen og følte seg uvel. Han ante ikke hvem han kunne spille med. Dessuten gjorde det vondt å se far humpe avgårde på et ben.
Da Kurt ble stående igjen alene, lot han øynene falle over landskapet. Det var som om pupillene visste hvor de skulle. Og der, i et hull i poplenes kroner, kunne han se en port som ledet inn til en rød bygning. Det blinket i et vindu.
Han visste godt hvor det var, det var leiligheten til Jenny. Han nølte.
Det virket som en stor revolusjon å erstatte far med en jente i oppgangen. Men så kjente han noe røre seg i ham, det kunne tyde på et eller annet, kanskje det utfordringen i denne oppgaven ikke var selve matchen, men å finne, spørre og overbevise den minst tenkelige kandidaten til å bli med og så vokse på det?
Han smilte. Kurt visste ikke om det var intellektuelt sett riktig, men følte instinktivt at det var rett likevel.
4. Møtet med en læremester – vår karakter treffer en person som gir råd eller trening.

Her den delen av historien hvor karakteren finner en mentor. Teksten er, som før,  helt ubearbeidet og spontant skrevet. Det viktigste  ved første gjennomskriving er å slippe fantasien løs – ikke drive med finpuss.

*

Kurt kjente et drag over beina. Shortsen flagret. Det var kaldt og varmt på samme tid. Han prøvde å huske Jenny.
Detaljer. Hun var kortere enn ham, men velproporsjonert, dvs. at bena var litt kortere enn, bare tull det.
Kurt hadde ingen tid å miste og satte avgårde.

Da han kom til leiegården støtte han på en mann med skjegg som satt på huk inne på gårdsplassen. Han var kledd i en blå overall. Hele kroppen ristet som om han gråt eller lo, en lav hulking kastet ekko mellom veggene i atriumet. Kurt mistet plutselig framdrift og syntes det var en dårlig ide det hele og tenkte at dette var et tegn, men da han skulle snu stoppet hulkingen og Kurt syntes han hørte et par raske skritt over asfalten og snudde seg. Vaktmesteren var rød i øynene og virket oppspilt.
- Ser du etter noen?
Kurt ble så forfjamset at han bare rakk å slå ut med armene.
- Du er ikke alene om det, jeg var også på utkikk etter noen og det gikk jævlig dårlig.
- Klokken begynner å bli mange, sa Kurt.
- Du har ikke klokke på deg.
- Jeg, eh, ser, altså…
- Ja, du ser det på sola, liksom?
- Jaaa.
- Hør her, sa vaktmesteren, – Jeg håper det ikke er Hagen du har tenkt å besøke. Det har skjedd en forferdelig ulykke. Og det er min skyld.
Vaktmesteren hostet og harket og prøvde å renske halsen som var full av fortrengt gruff. Kurt ristet på hodet.
- Nei, ikke Hagen, det er…
- Nei? Ikke Hagen?
- Neeeiii.
- Okey.

Vaktmesteren fikk et morskt uttrykk i ansiktet som om han ble både sint og skuffet på samme tid. Skuffsint.
Igjen harket vaktmesteren. Gruffet i halsen satt godt fast.
- Så hvem er det egentlig du er ute etter?
Kurt hadde liten lyst til å prate med denne mannen. Det var noe med de hengslete armene og de hengslete bena, i hele tatt hans hengslete vesen, som utsondret uforutsigbarhet. Det firkantede ansiktet virket for tungt for resten av kroppen og helhetsinntrykket gjorde at Kurt fikk et bilde av en hammer på netthinnen.
- Jeg skulle møte, eller jeg, eh, tenkte jeg skulle sjekke, møte, vet du om Jenny er inne?
- Å ja. Du tenker på hun der med rødt hår.
- Jeg har ikke lagt merke til det før du sier det nå, men jo, det stemmer vel det at hun har rødt, deilig, glinsende…
- Da er ikke Hagen du er ute etter, nei. Jeg tror faktisk at de er hjemme, men, jeg skal ikke plage deg noe mer med Hagen, men la meg si det slik at, du tar aldri på en kran hvis resten av kåken ikke er jorda, skjønner du? Vi vet ikke om de klarer å redde Hagen. Ambulansen var her nå og ja… Så her er det bare å jorde. Mmm. Jenny, ja.
Så kom Kurt plutselig på at det var rart at han ikke sett denne vaktmesteren før, siden de bodde i samme leiegård – og det spurte han derfor om.
- Nei, jeg er ganske, jeg prøver å ikke synes, da. Jeg mener at en god vaktmester er en som går stille i dørene.
Stemmen hans ble lav. – En som jorder skikkelig.

Det virket som om vaktmesteren skulle begynne å gråte igjen, men han knøt nevene sammen og klarte å ta seg sammen. Det var tydeligvis litt av en kraftanstrengelse.
- Nei, jeg får vel, eh, gå videre opp, sa Kurt.
- Vent, sa vaktmesteren. – Jeg er ikke dum heller. Hæ? Jeg klarer å legge sammen to og to, jeg ser jo at dere er på samme alder og deler samme type blikk, dere er liksom, ja, ta det endelig ikke ille opp, klare hvis du skjønner hva jeg mener. Klare!

Kurt ble frustrert. Han bestemte seg for å ignorere hele vaktmesteren. Det kjentes en rar dunst. Terpentin? Noe sterkt. Ikke alkohol, det minnet mer om lim. Trelim.
- Jeg har gått nok i gangene her til at jeg vet at Jenny er et spesielt kvinnfolk. Det vil si, foreldrene hennes er meget spesielle. Hvis du går forbi døra hennnes, vil du høre salmesang. Da mener jeg ikke sånn pen salmesang, men sånn hysterisk, inntrengende vræling.
Vaktmesteren målte Kurt med øynene. – Tror du på gud?
- Jeg vet ikke, nei, jeg gjør vel egentlig ikke det.
- Det er en vanlig misoppfattelse når det gjelder gud, sa vaktmesteren, – men det er ikke noe kanskje når det gjelder gud. Enten tror du på han eller så tror du ikke på han. Helst bør du tro på han inderlig, fullt og helt, det er eneste måten å komme inn leppene hennes på. Sa jeg leppene? Jeg mente døra hennes.
Vaktmesteren lo så hjertelig av sin egen ordglipp at Kurt lot være å bli sinna.
- Det er forresten en ting til, sa vaktmesteren. – De går likt kledd hele gjengen.

Kurt nikket. Det stemte. Han hadde bare ikke lagt merke til det. De gikk i blå dresser og sorte skjorter med lisseslips, menn som kvinner.
- Jeg foreslår at du finner fram en dress og noe av barnetroa, ja, og kanskje du skulle barbere deg litt og? De stubbene ser ikke bra ut. Mark my words.

Engelsken satte Kurt ut. Det minnet han om far og at han hadde dårlig tid.
Han tenkte på å løpe hjem og finne frem en dress, men herregud så tåpelig. Det ville antagelig være bedre å finne noen andre å spille tennis med. Men så gikk det en liten djevel i ham og tenkte at, ja, ja, hvis dette er måten skjebnen stokker kortene på så får jeg være med på leken, han håpet bare at han ikke endte opp med en kabal hvor han tapte hele innsatsen.

Han dro opp til leiligheten.

Ny låt fra Absent Talent.

Lillehammerbandet Absent Talent hadde sin storhetstid på 80-tallet og var, sammen med Grå, regionens viktigste eksponenter for musikalske krumspring. Gruppen bestod av Petter Ødegård på trommer, Eric Ardem på bass og Bjørn Bakland vokal og gitar. Høyepunkter var en ekstatisk anmeldelse i lokalavisen  (av Kjetil Korslund, et av medlemmene i Grå) og overføring av live konsert på radio. Ingeborg, I mitt hus, Hvor skal jeg kjenne deg – var noen av sangene. Hør gjerne selv på smakbiter fra Ardems arkiv: http://antimon.org/absenttalent.

Senere opplevde bandet enkelte utskiftinger: Egil Bjørnevoll (gitar), Monica Wegling (trommer) og Allan Holmbakken (keyboards).  Heidi Bakland deltok ofte på kor.

Absent Talent fikk tilbud om å spille i Oslo, men måtte takke nei da Bakland, grepet av reisebasiller, solgte vekk alt musikkutstyr og reiste til Sør-Amerika for å finne kjærlighet og lykke (ikke nødvendigvis i den rekkefølgen).

Nå er altså Absent Talent tilbake, ikke bare med nye låter, men også med en rykende fersk video.

I VG kan man lese at restauranter med toppløs servering gjør det bra på tross av økonomiske nedgangstider. Agurknyhet. Når man ikke har noe å melde så finner man fram stoff som sier sex. Det pirrer urinstinktene våre.

Så hvor i Norge kan man studere disse struttende pattene? Ingensteder.  Neida. Da må du til USA.

Slik sett så ønsker VG kanskje å tipse den norske utelivsbransjen? Det er jo bendringsverdig.

Det meste ble filmet mot hvit bakgrunn, bortsett fra sekvensen i kornåkeren. Der klarte jeg å glemme igjen hatten. Den er laget av papir og har ligget ute i regn, men den ser like bra ut. Jeg ønsket å lage en Tarkovski-sekvens slik som scenen i “Stalker” hvor tre menn glir gjennom et landskap og bare hodene synes. Jeg kjørte derfor gjennom åkeren med kamera montert på et stativ inntil siden av kroppen og kjørte avsted og prøvde å sitte så stille og grasiøst som mulig.

Sangen går i E-dur og hele gitardelen ble spillt “live” rett inn, derfor er det litt rusk her og der, men liker at det låter litt spontant.